Og så kom vinter'n

Hva skal man si? Jeg hater snø! Virkelig! Men den kommer jo enten jeg vil eller ikke.

Har fått meg ny iPhone, og den har en ganske kjekk panoramafunksjon. Her er mitt andre bilde tatt med den funksjonen. Nesten hele hagen i ett sveip. Artig. :)

* * * * * * * * * *
Folkens jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet
ventetida er over det kommer til å falle snø i natt
her kommer vintern
her kommer den kalde fine tida.
her kommer vintern, endelig fred å få
(Jokke og Valentinerne: Her kommer vinter'n)

Høst 2

Nok en ustadig høstdag med regn og sol i skjønn forening. Tok meg en liten tur ned mot elva. Her er resultatet.

Jeg har prøvd å bevisst tenke «linjer» denne gangen, og har vel i alle fall delvis lykkes med det. :)

Har slått på HDR-funksjonen i kameraet, og selv om det bare er jalla-HDR, så bli resultatet betraktelig mer detaljrikt enn med funksjonen avslått. Særlig på himmel og skyer er det store og merkbare forskjeller.

Eneste jeg har gjort med bildene er å forminske dem, og legge på rammer i Photoshop CS6.

* * * * * * * * * *
HØST
Når høsten kommer
og melankolien har satt seg
spiller djevelens orkester opp til dans.
En forrykende arie,
så vakker, så brutal
som om ingenting har skjedd
river stormen bort
de siste farger.

Jan Erik Vold

Høst

Høsten her på Vestlandet er ofte grå og trist. Da er det flott med sterke farger i naturen, det veier absolutt opp for regn og blåst. Tok meg en liten tur i sentrum tidlig på kvelden i dag, og her er resultatet.

* * * * * * * * * *
Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.

Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.

Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.

(Inger Hagerup)